Episode 3: Hvor kriminalinspektør John Stilton tenker en del på det som har skjedd

Inne på Parma-Hagens arbeidsværelse i villaens andre etasje biter kriminalinspektør John Stilton på pennen sin med misnøye. ”Her er det noe som ikke stemmer!” sier han og reiser seg brått fra lenestolen. ”Hvordan da, sjef?” Spør den nyutdannede konstabelen han har med seg. ”Madame Castello sier hun selv spiste denne osten til frokost i morges og hun lever i beste velgående fortsatt.” ”Kanskje hun lyver, sjef? Eller kanskje noen har forgiftet den mens hun ikke så på?” ”Madamen sier hun har hatt osten innenfor synsvidde siden frokost.” Stilton går med tunge skritt rundt om i rommet. ”Les vitneforklaringene for meg en gang til, Konstabel!” Konstabelen henter frem en liten, sort notisblokk og blar opp. ”Parma-Hagen har brukt hele dagen på å forberede selskapet. Det kan tjenerne bekrefte. Tyskeren von Prim sier han snakket med de Mozzarella i salongen mens de ventet på de andre gjestene. Enkefru Snøfrisk delte taxi med Grev Jarlsberg fra togstasjonen. De kom begge med flytoget i ettermiddag og rett hit. Hertuginnen ville ikke si hvor hun hadde vært før hun dukket opp her et kvarter etter de andre, men hintet til at det var noe med nasjonal sikkerhet og at vi gjorde best i å ikke stikke nesene våre i det. Til slutt ankom Madame Castello. Hun er den eneste som var i nærhet av osten før den ble servert for de Mozzarella. Hun er den eneste som kan ha forgiftet den, sjef.” Men inspektør Stilton er ikke fornøyd. Han grubler med stadig mer vinkel på øyenbrynene. ”Hvis ikke...” Han farer plutselig ut døren. I salongen sitter gjestene og drikker te mens de venter. Luften føles så tykk av den kunne skjæres med ostekniv. Det er trykkende stille. Menneskene i rommet lar blikket gli over hverandre med økende skepsis. ”Madame Castello?” Inspektør Stiltons stemme bruser ut i stillheten og Madamen rykker til i sofaen. ”Oui?” Svarer hun med skjelvende stemme. ”Jeg må vennligst be deg om å ta en bit av deres Blå Castello.” Det går et gisp gjennom rommet. ”Hvis det er slik du sier at osten aldri har vært ute av ditt syn må det være du som har forgiftet den.” ”Det nekter jeg for på det sterkeste!” Madamen kan ikke tro hva det er hun hører. ”Så bevis det.” Han holder frem en liten asjett med nok et stykke av den kjente blåmuggosten. Madamen svelger nervøst, men strekker hånden ut og tar en bit av osten forsiktig av asjetten. Alle stirrer i det madamen gjør som den døde ostekjenneren de Mozzarella, riktignok uten grynt og hyl, og legger osten på tungen og lukker munnen. Forsamlingen venter på en reaksjon. En sensasjon! Men så skjer det ingenting. Madame Castello er like mye i live nå som i stad. Hun kremter og hever hodet igjen. ”Aha!” utbryter inspektøren. ”Var det ikke det jeg tenkte!” ”Hva da, herr Kriminalinspektør?” Spør Enkefru Snøfrisk bistert. ”Det hele er en avledning! Noen ville at vi skulle tro at det var osten som var opphavet til giften og dermed legge skylden på Madame Castello. Men sannheten er at giften fant sin vei til de Mozzarellas indre på en helt annen måte! Og jeg tror kanskje jeg vet hvordan!”