Episode 5: Hvor Parma-Hagen er urolig

”Men hva skal alt dette bety, herr Kriminalinspektør?” Parma-Hagen er frustrert. Verdens største ostekjenner Luigi de Mozzarella har nettopp blitt drept i hans egen spisestue og morderen er en i forsamlingen som for øyeblikket drikker te i salongen hans. Som om ikke det var nok har det kommet for en dag at den døde mannen muligens drev en ulovlig ostesmuglering og at Hertuginnen av Norzola på ingen måte er hertuginne eller fra Norzola, men egentlig er hemmelig-budeie for den norske ysteritjenesten på oppdrag for å avsløre et stort nettverk av ulovlig ostesalg. Parma-Hagen blir helt svimmel at tanken på hva slags følger dette kan få for ham. Det er umulig å ikke bli dratt inn i dette dramaet i mediene. Akk, aksjene kommer til å stupe. Det er bare å forberede seg. ”Jeg vet ikke helt enda, Herr Parma... Jeg mener Herr Hagen,” sier Kriminalinspektøren og går rundt det store eikebordet i spisestuen. Liket etter verdens fremste ostekjenner er blitt flyttet, men det ligger fortsatt en aura av død over stedet. Kriminalinspektøren bøyer seg ned over duken og legger hodet på skrått langs overflaten. Så stikker han nesen inn i duken og lukter forsiktig. Han mumler noe for seg selv og går videre bort til de Mozzarellas stol. Han vipper den frem og tilbake et par ganger. ”Men kan du ikke si noe? Har dere ikke i hvert fall noen hovedmistenkte?” Parma-Hagens stemme er anstrengt. Han tripper rundt kriminalinspektøren som et lite barn. ”Kjære deg, Kriminalinspektør. Jeg må virkelig få ryddet opp i dette litt kvikt. Jeg kan ikke risikere en stor sak.” Kriminalinspektøren ser på ham. ”Hva med deg da, Herr Parma? Hagen, mener jeg.” ”Hva med meg?” Parma-Hagens stemme går i fistel. ”Du kan da virkelig ikke tro at jeg, Stein E. Parma-Hagen, kunne finne på å drepe en mann i mitt eget hjem! Si meg er du helt sprø?” ”Nei, du har alt å tape på det. Med mindre de Mozzarella hadde noe på deg som ville ruinere deg i enda større grad da, så klart...” ”Det kan jeg forsikre deg om at han ikke hadde, Kriminalinspektør. Luigi og jeg var gode venner.” Stilton nikker rolig og går bort til vinduet. ”I mitt hode er det et par ting som virkelig ikke stemmer, Herr Hagen.” ”Og hva er det?” ”En,” Stilton løfter tommelen, ”Giften i Madame Castellos håndveske.” Pekefingeren fyker opp. ”To. Grev Jarlsbergs bilnøkler. Tre. Enkefruens sure parfyme. Fire. Von Prims spillegevinst. Fem. Hva som bringer alt dette sammen.” Parma-Hagen kommer ikke med noen gode svar, men kommer heller med et nytt spørsmål: ”Bilnøklene til Greven?” ”Ja, han tok jo tog hit. Hvorfor hadde han med seg bilnøklene da?” ”Gammel vane? Kanskje han kjørte tidligere i dag og har glemt nøklene?” ”Nei, nei. Han har privatsjåfør som tar seg av alt sånt.” ”Så?” ”Så noe stemmer ikke. Han tok visstnok toget med Enkefru Snøfrisk, men helt ærlig så ville hun sverget på at brunosten smakte gulost om han ba henne om det, så det er ikke noe vi kan være så sikker på.” ”Og så er det Von Prims gevinster. Jeg vet med sikkerhet at det ikke var noe veddeløp i dag grunnet det sene snøværet. Han lyver om pengene. Og så luktet den parfymen så fryktelig...” ”Kriminalinspektør!” Parma-Hagen kaster hånden i været. ”Jeg tror jeg har en ide om i hvert fall en av de tingene.”